Ved daggry

I flere år har jeg besøkt Lene Frandsens nettsted. Hun byr på skrivefellesskap og sammenkomster og hun skriver på en annen måte enn andre jeg kjenner til. Å lese hennes tekster er som å gå i skogen med en som sanser og ser mer enn jeg selv gjør – og som evner å beskrive det som rører seg i alt der og da. Hun bød på en skriveøvelse i nyhetsbrevet sitt i morges, og jeg grep pennen og hev meg på.

Det sitter en kvinne på en fjelltopp i morgenens røde lys. Alt i henne er vendt mot øst. Snart skal solen varme henne igjen. Den er i ferd med å bre sitt lune lys over åsene og fyller disen som flyter florlett med energi. Hun ser de trekledte åsryggene avtegnet, én etter én. Der inne bor livet. Trærne. Dyrene. Vekstene. Bekkene. Fuglene. Maurene. Billene. Mosen. Gresset. Lyngen.

Alt dette sanser hun mens hun stille venter beskjed. Hun har bedt om innsikt, visdom til å velge godt, for veien videre er ikke så tydelig som hun skulle ønske. Hun føler det begrensende akkurat nå, men idet vinden stryker en hårlokk bort fra kinnet hennes, spør den henne,

Ser du ikke friheten?

I det samme titter solen over kanten og kysser henne så mykt og kjærlig som bare morgensol kan.

Nå sitter det en annen kvinne på fjelltoppen i morgenens milde lys. Hun har nettopp fått svar og noe i henne har falt til ro. En bekk av klukkende latter har sprunget fram i henne og hun kjenner seg sett, hørt og forbundet med naturens eldgamle visdom.

Naturen spør ikke om lov, den bare er seg selv, tenker hun. Det er ingen som gir gresset instrukser for dagen – gresset gjør det gress gjør best – det vokser, puster, lever etter sin egen rytme, det gir og får. Uten skam, uten skryt, kun fullstendig tilstedeværelse helt til dets tid er omme og livskraften vender tilbake til dit det kom fra. Andre ganger blir det med på utrolige reiser gjennom dyrs vandring.

Skal mitt liv være slik? spør hun og kjenner en frykt ta fatt i henne.

Skal jeg være prisgitt andre? Skal omstendigheter bestemme hvor lenge jeg skal få være der jeg er satt til å være?

Solen tar et nytt grep om henne. Hun puster dypt og lar spenningen fare. Hviler og venter. På nytt kommer vinden til henne, denne gangen som et vennlig puff i ryggen.

Tillit, hvisker vinden og fortsetter,

Jeg gir deg kraft, jeg leker med håret ditt og stryker deg i trøst. Når du gjør det du gjør best, når du kjenner at du vokser, strekker deg og lever, da kjenner du også at du er en del av noe større, og det er DER du i sannhet hører til. Alle du nærer på din vei bærer deg med seg videre. Slik er ditt liv og din vandring ikke bare din. Slik er du selv mer enn bare deg. Du er også dem du har støttet deg til og hentet styrke fra på veien.

Det sitter en kvinne på en fjelltopp i morgenens gule lys. Hun har allerede blitt forvandlet to ganger fra solen kom til syne bortenfor åsene og til nå.

Til deg som lengter

Når har du ventet lenge nok? Du vet det ligger løfter over livet ditt. Suget etter å oppleve, kjenne den spesielle friheten, den som er sterkere enn bekymringer, angst og frykten for ensomhet. Løftet om et annet sted, om åpent landskap og overflod. Om havets landevei som skal lede dit du selv vil, og da, når du kommer dit, skal alt bli så bra. Det ligger der framme, og du kjenner det. Noe i deg bærer dette løftet med seg, og hjertet ditt, sjela di og tankene dine lengter.

Det handler kanskje ikke om frihet til å reise, men om frihet til å være. Sannhet uten skam. Kjærlighet som favner videre, bredere og dypere.

– Hvor er dette? tenker du. Hvorfor opplever jeg det bare i korte glimt? Hvorfor kan ikke dette være hos meg – og i meg – hele tiden? Er det meg det er noe galt med, siden jeg ikke får det til? For hvorfor lengter jeg så sterkt, hvis jeg ikke er laget for det?

Søvnløse netter har tappet deg, solfylte dager har inspirert deg, du har opplevd både storm og stille. Du vet. Og du har lært at det er ikke alltid det er stormen som er verst eller stille som er best. Noen ganger er det nettopp orkanens styrke som har fart inn i deg og gjort deg sterkere etterpå. Andre ganger har det stille og rolige gjort deg sløv, og kanskje på grensen til navlebeskuende.

Ro i seg selv er ikke alltid hvile. Det merker du når roen blir din fiende, når den irriterer deg og gjør deg misfornøyd. Kanskje vil du oppdage at det du trodde var veien til indre fred egentlig var et snikende kvelertak på livslysten. Et eller annet sted på veien begynte du å fortelle deg selv at du ikke skulle forvente, ikke drømme og ikke håpe, for da ble du lettere skuffet. Men var det ikke omtrent på den tiden du begynte å døyve selve livet i deg selv…?

Løftene står fortsatt over deg! Du føler deres nærvær som et sting i hjertet når sannhet treffer, og det er den du må følge! Det er sannheten om deg du må gi rom, ikke løgnene! For kanskje er ikke målet for lengselen din langt der borte, fjerne i tid og sted og i personer som skal kunne gjøre deg lykkelig, men like her. Kanskje er det du søker i deg selv, og innen rekkevidde…?

Løftene står fortsatt over deg.

 

Innlegget er inspirert av stemningen i «Soon It’s Gonna Change» med Kurt Nilsen. 

 

(Dette blogginnlegget er resirkulert fra en blogg jeg hadde før. Slikt kan gi kaos i kommentarfeltet, sånn som nedenfor.)

Solsinn

For meg er du sommer og nakne føtter over gresset.
Du er vinden som erter skjørtekanten
og mørkeblå natt med gult i horisonten.
Tørre strå med fiolette blomster
på svabergene.
Det er du.
Du er mulighetene.
Du gir fart når jeg sitter på husken og ler.
Mer!
Du vet at jeg liker mer.

Å rive natten i to

Når midnatt nærmer seg
Sommernatten er lys
og himmelen forsvinner i gult i horisonten

Når den skarpe, sorte silhuetten av trekledte åser
Skiller det gule over fra det store, stille vannspeilet under

Nettopp da, når alt er bare taushet
Men likevel fullt av løfter
Da føles det helt feil
Å sette bilen i gir og kjøre i motsatt retning

Ut av restene av solnedgangen
og inn i en annen slags sommernatt

For det er når himmelen er slik
at jeg elsker høyest